how the heart breaks

Sporet er som høstregn: det sniker seg langsomt inn i bevisstheten, og med hvert tak tar det med seg en bit av håpet og etterlater en tomhet som er vanskelig å overse. Det er ikke en brå, katastrofal ødeleggelse – det er en lang prosess hvor smerten gradvis blir sterkere, hvor den ikke har hastverk og likevel trenger gjennom, selv om du ikke vil tenke på den. Som et gammelt hus som forfaller av regn og tid – først små sprekker, så flere og flere, til du en dag innser at det ikke lenger er det det var. Med hvert akkord blir det tydeligere: øyeblikket forsvinner ikke, kjærligheten forsvinner ikke, følelsen forsvinner ikke, når du tror at alt er over, men i virkeligheten bare begynner. Melankolien er ikke så tydelig her, men den er presis. Denne låten handler ikke om drama eller tragedie, men heller om hvordan små tomrom danner hele avgrunner som er umulige å skjule. Kjærlighet, tilgivelse, avskjed – alt dette ødelegges stille, men vedvarende. Det er øyeblikket etter festen, når lysene slukkes og du blir alene med det du så lenge har prøvd å utsette.