The Path of Shadows

Når natten ikke bare er mørk, men som om noen med vilje har slått av lyset inne, slår jeg på denne komposisjonen. Der hvor ord er erstattet av spøkelser. Der hvor versene er erstattet av sprekker i universet. Dette er ikke bare en låt, men en teaterforestilling på grensen mellom søvn og panikkanfall: her er det en symfoni av smerte, en dans med sin egen skygge og kaos som for lengst har glemt at det skal være et manus. Men på et tidspunkt bryter noe levende gjennom sløret av fortapelse – ikke lys, nei. Snarere en merkelig glimt. Som månen som speiler seg i en vannpytt etter tordenvær. Og så er mørket ikke lenger et monster, men en gammel eventyrfortelling. Trist, ja. Urovekkende – veldig. Men vakker til å gi gåsehud. Og av en eller annen grunn blir det lettere.