Armour

Noen ganger starter alt med en dråpe. Du tenker: «Hva kan den gjøre?» Og så – pang! – er det et hav, og du står midt i det, uten åre, med et ansikt som sier «alt er bra», og steiner i sekken som du burde ha kastet ut for lenge siden. Denne låten er som en samtale som burde ha funnet sted fem år tidligere, men som endelig kom. Ingen moralske belæringer, ingen råd, bare: «Ta av deg rustningen, slutt å bære på alt dette». Og det høres ikke ut som en bebreidelse, men som den sjeldne medfølelsen som ikke prøver å omfavne deg, men som av en eller annen grunn varmer. Tyngden er ikke bare i kroppen. Noen ganger gjemmer den seg i stillheten, i halsen, i det du ikke rakk å si fordi du «ikke var i stand til å føle». Men ingen er forpliktet til å være en tank. Selv om det fungerte før. En sang du kan puste i. Og kanskje for første gang uten å være redd for at noen vil høre deg.